Den formelle Kalottsamarbeidet innen idretten startet i 1950 gjennom om avtale mellom idrettsforbundene i Finland Norge og Sverige, og det var først og fremst Norge som var pådriver for å få dette i gang. Idretten i Norge og Finland hadde mye å ta igjen etter 5 år med verdenskrig, og Sverige hadde både kompetanse og ressurser til å hjelpe til med gjenoppbyggingen av idrettsorganisasjonene i nabolandene. Dessuten gjorde de mangelfulle og tidkrevende kommunikasjonene nord-sør i alle de 3 landene det naturlig å satse på kontakten øst-vest.
I 1960 ble det inngått en avtale mellom Øst-Finnmark Idrettskrets og Murmansk fylke om et idrettssamarbeid over grensen. Dette var i den kalde krigens dager, men til tross for enkelte små tilbakeslag har dette samarbeidet fortsatt helt fram til i dag. Den kontakten som på denne måten ble etablert med russerne var også nyttig for idretten da det internasjonale samarbeidet i Barentsregionen ble etablert i 1994. Russland kom med som 4. partner i Kalottsamarbeidet som 1997 skiftet navn til Barentssamarbeidet.
I alle disse årene har den viktigste plattformen for samarbeidet vært de såkalte Kalottkampene, eller nå for tiden Barentskampene. På det meste ble det arrangert vel 20 kamper i ulike idretter hvert år, men av økonomiske grunner har antallet kamper de senere årene vært begrenset til 12.
I tillegg til kampene omfatter også samarbeidet kurs, treningsleirer, seminarer, utveksling av trenere og samarbeid på klubbnivå. Idretten er en svært viktig bidragsyter i folk-til-folk-samarbeidet i Barentsregionen.